(214) 865-3909

Utenfor dekker snøen bakken og jeg kan skimte en båt tøffende på fjorden. Oslofjorden er blikkstille og tåken henger magisk over. Det er et skjeldent eventyrlig lys, som jeg tar inn med alle mine sanser. Mest syns sansen. Jeg tar inn alt lyset jeg kan nå i mørketiden. En tid som inspirerer meg til å trekke meg tilbake og vende innover i meg selv. Behovet for ro, hvile og avslapning er også større og jeg prøver derfor å gi meg plass og lov til ikke å skulle nå for mye, men ta meg tid til også å være. Sitte og glo ut i lufta, ut vinduet, på fuglene, trærne og tåken som står stille. Jeg elsker stillhet! For når støy og ytre stimuli begrenses, så er det lettere å komme i kontakt med det indre liv. Følelsene, drømmene og de dype tankene. Dukker naturlig opp til overflaten av bevisstheten i stillhetens nærvær. Hva er det som dukker opp i min bevissthet? I løpet av de siste ukene har jeg blitt mer og mer klar over hvordan jeg begrenser meg selv igjennom unødvendig kritikk og perfeksjonisme. Jeg merker det spessielt i min relasjon til Viktoria hvor jeg ofte kritiserer ting hun gjør, enten verbalt eller ved tankens kraft. Det er alltid noe som kan gjøres bedre eller annerledes. Jeg vet at det kommer lite godt ut av kritikken, men likevel klarer jeg ikke la være. Det er som en autopilot som går uten at jeg er i kontroll over den. Det er et ubevisst handlingsmønster, som er på vei til å bli mer og mer bevisst.

SÃ¥ hva handler det egentlig om? Kritikk av andre kan være en mÃ¥te Ã¥ fÃ¥ det litt bedre selv. Hvis jeg selv er nede, sÃ¥ er det jo i hvert fall en trøst at de rundt meg ogsÃ¥ er det. SÃ¥ derfor lurer jeg pÃ¥: Siden jeg har sÃ¥ stort behov for Ã¥ kritisere andre, betyr det at jeg selv ikke er tilfreds med meg selv? Umiddelbart vil jeg svare, Ja. Akkurat som jeg holder Viktoria nede med kritikk, sÃ¥ gjør jeg det samme med meg selv. Og det er jo faktisk det som skjer i skrivende stund. Her sitter jeg Ã¥ kritiserer meg selv for at jeg kritiserer andre. For i bund Ã¥ grund er andre mennesker kun speil av meg selv, og mÃ¥ten jeg behandler andre pÃ¥ er et ressultat av hvordan jeg selv har det. Hvorfor har jeg det ikke godt? Hva er grunden til at jeg gÃ¥r rundt med disse negative vibrasjonene og projekserer de over pÃ¥ min kjæreste og nærmeste omgivelser? Det vet jeg ikke… Og kanskje trenger jeg heller ikke det. Kanskje er det nok Ã¥ annerkjenne hvordan jeg har det. Og sette en intensjon om Ã¥ fylle meg selv opp med mere glede og kjærlighet. For i en kopp med glede og kjærlighet, finnes ikke plass kritikk.

Kritikkens sider utfolder seg videre… Jeg har i dag vært i et møte, hvor jeg utelukkende stilte kritiske spørsmÃ¥l. Og jeg opplevde igjen hvordan kritikken blir møtt med motstand, naturlig nok. Hva er grunden til denne motstanden? Etymologisk stammer kritik fra å dømme og det å bli dømt. En kritikker er jo en  person som dømmer noe eller noen ut i fra noen bestemte indikatorer og feller en dom. AltsÃ¥ har en form for autorisasjon eller makt over det eller den som blir dømt. Jeg forstÃ¥r derfor godt at min kritikk blir mottatt med motstand, hvis  det oppleves som at jeg dømmer vedkommende. Det betyr ikke at det aldri er rom for kritikk. For det er en ogsÃ¥ en kraft som har potensiale til Ã¥ utkrystallisere forbedringspotensialer som kan fremme en positiv vekst for kritikkens fokus. Og enhver som har spurt andre om konstruktiv kritikk, vet hvor deilig det er med et ærlig svar ogsÃ¥ hvis feil og mangler pÃ¥pekes. PÃ¥ det tidspunktet stiller man seg selv sÃ¥rbar for andres bedømmelse av seg selv i tro pÃ¥ at personen vil kunne hjelpe en i en ønsket retning. Jeg tror essensen i min utfordring ligger i at jeg ikke har fÃ¥tt eller bedt om tillatelse til Ã¥ gi kritikk. Og jeg trÃ¥kker derfor andre pÃ¥ tærne ved Ã¥ pÃ¥peke deres sÃ¥rbarheter uten at de er klar for det. Det forstÃ¥r jeg godt kan være grenseoverskridende og ubehagelig og derfor vekke forsvarsmekanismer.

 

4797529748

Hva er meningen med min oppvekst?
Jeg sitter og lytter til en video i forbindelse med Familie Master Utdannelsen jeg tar. Temaet er min historie. Hvis jeg har 100% ansvar for mitt liv, sÃ¥ er det vel ogsÃ¥ sannsynlig at jeg har 100% ansvar for Ã¥ ha inkarnert i Norge med Anne Katrine Stabell Hagelund som mor, Petter Hagelund som far og Mikkel Stabell Hagelund som tvilling bror. Jeg sitter og funderer over hvorfor jeg har valgt min mor, far og bror som mine tetteste relasjoner i oppveksten? Hva ville jeg lære igjennom min forbindelse til dem? Igjennom vÃ¥res unike familiekonstellasjon. Og kanskje ikke bare oss tre, men ogsÃ¥ den større familiehistorie som vi er en del av. Hvordan minnes jeg min oppvekst? Det var en melankolsk tid… Jeg følte meg alene og usikker pÃ¥ meg selv. Jeg strevde… Strevde for Ã¥ gjøre det godt i skolen, strevde for Ã¥ ha gode venner, strevde for Ã¥ gjøre det godt i sport, strevde for at min mor og far skulle ha det godt. Hva var alt dette strevet godt for? Jeg har i vært fall lært at det ikke lønner seg Ã¥ streve. Å kjempe for noe som ikke faller seg naturlig er bortkastet tid. De gode opplevelsene i mitt liv har i verdt fall kommet ut i fra Ã¥ gi slipp og flyte med strømmen. Strømmen som kommer ut av min essens og leder meg igjennom min intuisjon. Den indre stemmen, som jeg sjelden rasjonelt kan forklare i øyeblikket, men som i ettertid gir sÃ¥ god mening. I kraft av min oppvekst har jeg lært at det eneste jeg trenger Ã¥ gjøre er Ã¥ være i kontakt med meg selv og min intuisjon og handle ut i fra den. SÃ¥ vil livet utfolde seg pÃ¥ magisk vis i samsvar med mine potensialer. Og denne innsikten har kommet ut i fra at jeg har levd sÃ¥ stor del av mitt liv i konflikt med meg selv og min intuisjon, og prøvd Ã¥ være en person ut i fra det jeg tror andre vil at jeg skal være. Mine foreldre, min bror, mine venner, skolen, samfunnet osv. Jeg er takknemlig for den lange utfordrende melankolske tiden fordi jeg har opplevd hvordan det gjør meg ulykkelig Ã¥ gi bort min kraft til andre i stedet for Ã¥ eie den selv. Og jeg kan derfor nÃ¥ ta 100% ansvar for hvordan jeg vil leve, og være, uten Ã¥ hemmes av hvordan det passer inn i mine omgivelser. For jeg passer perfekt inn i mine omgivelser sÃ¥ lenge jeg er meg selv…

Feiring, Avslutning og en Ny Begynnelse: Et Minne For Livet

Wo ho! Jeg er ferdig med min Kaospilot utdannelse og den avsluttende dagen var et minne for livet. Å kunne feire de siste 4 årene, og hvor jeg står i dag, sammen med min tetteste familie og gode venner er mitt foreløpig største høydepunkt i 2017. Å stå på scenen og være centre of attention har så lenge jeg kan huske det vært en av mine største utfordringer og der hvor jeg har følt meg mest ukomfortabel. Men på Onsdag var det annerledes. Jeg kunne med stor ro, letthet og glede være hovedfokus og samtidig lede min familie og venner igjennom Aarhus gater og utvalgte minner og opplevelser som har formet den jeg er i dag.

I Mejlgade stoppet vi ved Kaospilotenes gamle lokale, hvor jeg hadde min application workshop. Som et ledd av forhistorien leste jeg opp et dagbok notat, som jeg skrev like etter jeg hadde landet i Aarhus og like før jeg skulle begynne på skolen. Tittelen var; i pose og sekk, og essensen av brevet var at jeg ønsket å kunne utvikle meg på mange forskjellige arenaer og være meg selv 100% i det. Det var rørende og kraftfullt for meg å merke at jeg har lykkes med denne intensjonen. Og faktisk i enda større grad enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg har avsluttet en inspirerende utdannelse på min helt egen måte. 
Jeg har venner som inspirerer, støtter og utfordrer meg.
Jeg har en familie som heier på meg og som står meg nær. 
Jeg har den mest fantastiske sjelevenn, partner, kjæreste og kone ved min side.
Jeg har et barn som viser meg hva vilje, nysgjerrighet, glede og lek virkelig handler om. 
Jeg bor sammen med to store inspiratorer og gode venner. 

Ja, jeg kunne fortsatt listen… Men jeg begynner faktisk Ã¥ bli litt søvnig her jeg sitter pÃ¥ café. Jeg nærmer meg avslutningen. Men før jeg kommer sÃ¥ langt vil jeg gjerne dele mitt andre høydepunkt pÃ¥ reisen nemlig Ã¥ synge og spille My Way pÃ¥ guitar for de 12 deilige mennesker som var med pÃ¥ runden. Å kunne vise min sÃ¥rbarhet og uperfekthet pÃ¥ denne mÃ¥ten var bÃ¥de rørende og healende for meg. Hvis du har lyst til Ã¥ høre sangen, sÃ¥ legger jeg den ved som lydfil 😉

En hver avslutning er en ny begynnelse. Og som et siste rituale, skrev vi hver i sær ned en visjon for fremtiden, som vi brente i ovnen og delte med verden. Min visjon handler om å være en del av et fellesskap som skaper et sted å leve i tett kontakt og forbindelse med våres ytre og indre natur. Et sted hvor alle tilknyttende organismer og systemer kan leve et rikt, verdifullt liv og forløse deres potensialer.

Jeg er bÃ¥de nysgjerrig og spent pÃ¥ hvordan denne visjonen vil manifestere seg. Men jeg vet at nøkkelen til suksess ligger i min evne til Ã¥ fokusere min oppmerksomhet pÃ¥ det neste skrittet pÃ¥ veien og glede meg over Ã¥ være pÃ¥ vei  isteden for Ã¥ lengte etter mÃ¥let. Akkurat nÃ¥ er neste skritt Ã¥ sende denne visjonen ut i verden. Jeg hÃ¥per den lander i fruktbar jord…

Home alone

It is a long time ago since I sat down and took the time to write on my blog. And it feels like it is about time to get back again to the habit of writing about my life and sharing it with the world. Today, I have been home alone since 8 o’clock. Now it is 11.53.  I just love to be only in my own company and do whatever I want to do. To wake up with a blank sheet of paper and ask; what is today calling of me? I have been doing a little bit of emailing, messaging and practical computer stuff to clear away what I consider need to do in order to really listen and be sensitive to the more subtle voices that also want to be heard. A kitchen conversation with Clara while I am emptying the dishwasher, reading a few pages on the toilet seat, another kitchen conversation with Per while brewing my daily cup of coffee (Todays milk was especially smooth. I like that!), enjoying my coffee with a small piece of dark chocolate while reading a few pages in another book. A pause. Looking into the room. I am grateful that I can be home this Monday morning and do just what I feel like doing. Not just following my calendar or to-do list, but take these moments to really listen before taking action. I want to write about that! It’s about time to write a new blog post. And here I am. Typing my self out of my home. Out into the world, where I am one in many millions, even billions. Together with all of you. Yet still alone in my home.

712-664-1986

SÃ¥ sitter jeg pÃ¥ Vestre Skarholmen og ser utover Skagerak. Hav sÃ¥ langt øye kan se… Vi er snart to uker inn i ferien og like lang tid har vi vært her pÃ¥ øya. Det er en fantastisk kontrast til hverdagen og bylivet i Aarhus. Her er vi omringet av vann, tang, trær og vill natur. Vi blir bedre og bedre kjent med dyrene. Minken, 5 toget. Hegeren, Ricardo. Svanhild og Svanold. Og Svanard, som har prøvd seg Svanhild. Igjen og igjen til Svanolds store irritasjon og vrede. Svanard mÃ¥tte gi seg til slutt. Stakkars mann mÃ¥tte svømme av sted pÃ¥ egenhÃ¥nd. Det er lenge siden jeg har tatt meg tiden til Ã¥ slappe av og gjøre sÃ¥ lite som de siste to ukene. Selv om det har vært mange mennesker her pÃ¥ øya og en del til og fra, sÃ¥ har vi stort sett vært her og falt mer og mer til ro. Det har vært mange turer rundt pÃ¥ øya. Senest i dag med Sol pÃ¥ ryggen. Hun sovnet underveis til bølgenes litt voldsomme klemmer mot Svaberget. En lang, myk og varm klem mot min rygg. Det er fantastisk Ã¥ være sÃ¥ mye sammen med Sol i disse omgivelsene. Vi utforsker omrÃ¥det rundt hytta til den minste detalje. Alt jeg vanligvis tar forgitt blir bÃ¥de spennende og magisk nÃ¥r jeg kan være en del av hennes oppdagelser. Sol(bær) busken er favoritt go-to stedet. Jeg plukker og Sol spiser. Det er teamwork, det!

NÃ¥ gikk jeg helt i stÃ¥… Ble sittende og stirre ut vinduet. Regnet pisker mot ruten og gjør sikten mer uklar og uskarp. Det gir rom for Ã¥ være inne. I væren og sinn. I det indre… Mitt indre. Det skjulte for omverdenen. Der mine skatter gjemmer seg. Jeg glemmer det ofte… At mine omgivelser. Eller kanskje rettere sagt hvordan jeg SER mine omgivelser, kun er en speiling av hvordan jeg har det inne i meg. Og nÃ¥r jeg polariserer og gir noe større verdi enn noe annet, sÃ¥ skaper jeg splittelse og konflikt i mitt indre.

Den dype gleden, som Arne Næss snakker om kommer igjennom å leve et rikt liv. Misforstå ikke rikdom kun som det materielle. Rik kommer av det norrøne ordet rikr, som betyr mektig og kraftfullt. Og det er derfor ikke så merkelig at rikdom er forbundet til penger i vår moderne tid, hvor penger i stor grad også er forbundet til makt. Men det er ikke en form for makt som gir den dype glede. Den kommer fra et helt annet sted. Fra vårt innerste indre. I myten om Herkules møter han Hydra dragen med sine ni hoder. Han lokker dragen ut av sin hule ved å skyte brennende piler inn i mørket. Dragen kommer ut og en vill kamp går igang. For hvert hode Herkules kapper av, kommer to hoder ut. Monsteret vokser seg sterkere fra Herkules kraftige angrep. Han må endre taktikk, knele og løfte slangen ut av sumpen for å bekjempe den. Ute av mørket, i lys og vind, kan ikke monsteret overleve.

Hva kan vi lære av Herkules? I møte med de vanskeligste testene vi selv stÃ¥r ovenfor, kreves helt andre egenskaper enn vi kanskje umiddelbart hadde regnet med. Vi kan ikke bekjempe vÃ¥res mørke ved Ã¥ slÃ¥ det i hjel. Det gjør det bare sterkere. Vi mÃ¥ anerkjenne vÃ¥res egne skygger, ha mot til Ã¥ møte dem for sÃ¥ Ã¥ bringe dem opp i lyset. Der de ikke lenger har næring nok til Ã¥ overleve. Da transformeres de til en høyere innsikt og kraft. Det for meg til Ã¥ tenke over hvilke tester jeg nÃ¥ stÃ¥r ovenfor. Hvilke utilstrekkeligheter, som trenger Ã¥ bli anerkjent og bringes opp i dagens lys. Det kommer ingen ting… Stille… Jeg tar tiden til hjelp.

I Do It My Way!

Finally I do have received some more clarity to my situation. Taking on my grown up panties is not to suppress my feelings and continue my struggle to finish the report and prepare for an exam just to prove that I can come through it in the end. It feels inadequate and meaningless because I don’t really listen to the signals that I get. Instead of trusting my inner voice telling me to find a different way to end my time at the Kaospilot, I have listened to other people’s advice telling me that this is just something that I have to do. That it is foolish not to finish the report and exam when I am so close to the finish line. But what if it is not the right finish line? What if the reason that I meet so much inner resistance to write my report is a sign that I am heading for the wrong target? A goal that I have not created but passively taken on because it is what I am asked to do. In reality what I am trying to do is to make someone else’s target my own. It is bound to fail. Either I accept the fact that the goal I am heading for is not my own, or I change the target. We can argue that I have the rest of my life to define my own goals, and that I have so little left for this opportunity to come. But that would be to devalue the present moment as a means of reaching a desired future. As all spiritual teachings suggest, that is a perfect recipe for suffering.

Because true happiness comes from taking full responsibility for the present moment. Responsibility means to be accountable for ones actions. Hence, being responsible for the present moment, is to be accountable for my actions here and now. Not in the future, but now. And that’s why I can’t continue to write the report. At least not within the current format. Because I am not able to take full responsibility to write it. So what am I taking responsibility for when it is not finishing the report or going to the oral exam, within the current format? It is to believe that my intuition will guide me if I trust that it will. And by following my intuition I am moving in alignment with the infinate potential of the Universe. With all there is.

I know this can sound a little abstract, so let me be more concret. Transformation is the process of coming and going. It is how nature works. When something dies, new life emerge. The Phoenix arises out of the ashes. Finally letting go of the report and exam allow for something new to emerge. And I am already beginning to see what it is. It is a proper ending to my Kaospilot journey. It is a celebration of the time I have spent at the school, done in my way. The details are yet to be revealed, yet one thing is clear. I do it my way!

I am taking on my grown up panties!

Ok… It is a hard post that I am about to write. Because it feels like I have written it so many times before. After a few days of writing on my report, I am stuck. My initial motivation and energy is gone, and I feel like running away from the computer and the work that I know I need to do in order to finish it by next Friday, as I have planned. My mind start spinning… Why am I writing this report? For whom is it for? Is it meaningful for anything else than receiving the stamp from the school that I have passed the exam and are now considered formally a Kaospilot?

I let my self be filled with doubt… What should I do? When I sit down on my computer and write, I am blank. Nothing is coming out. But why is it like that?When I sit down now, in front of the same screen, I have plenty of energy to write, and my fingers are running determined over the keyboard without much hesitation. It has to be something about the format in which I am writing my report that welcomes doubt. What is it then? Is it about performance? That I feel pressured to perform and deliver something really good because I am assessed on the paper. It could be… Or is it because I feel that I need to write something specific that does not interest me, because that is what I think is expected of me from the school? It could be… Or is it because I am afraid that what I write is not good enough? Good enough for what? Of course it is good enough if I do my best. My problem is that I am not doing my best because I am doubting my own ability to create a valuable report that I can be proud of.

My wise aunt, Heidi, commented on an earlier post that “Veien er mÃ¥let!”. She is so right! The quality of the performance is reflected in the quality of each step on the way. To be honest. And realistic. The steps until now in this writing process has been wobbly. And my current report is reflecting that. But it doesn’t mean that I need to continue this path. It is never to late to change, and if I can start walking with determination and persistence the last bit of the road, maybe I can surprise my self in the end about the outcome.

It feels good to let it out… It feels good to be honest towards my self and who ever listens. I am letting go of the childish, feeling sorry for my self behaviour, and take on my grown up panties. It’s time to man up and be grateful for my privilege that I can take an education. And not just any education, but one that supports me in what I belive in and are passionate about. It is hard to change habits. It doesn’t just happen by taking the decision to do so. It requires determination, persistence, patience and resilience. I feel tested at the moment. And it feels like I almost missed my chance to accept the challenge. Acceptance is what is required. Total acceptance of my self in the situation. I let it be… I let it go… I am ready for a good night sleep and another day of report writing!

 

Retelling my report writing story: From despair to resilience

And here we go again…
I have just sat down in my new working space, where I am spending the next 17 days to finish the writing of my Kaospilot 3rd year report. I have rented another room in our apartment, so that I can have a room completely on my own without being disturbed or in the way of my lovely ladies. The story that I have been repeating to my self in the situations where I am handing in a paper like this, has not been pleasant. Actually, it has been really hard and destructive to me as I normally end up in despair as I get stuck in the process because I just want to make it perfect from the beginning instead of just writing, going with the flow and trust that whatever I write is good enough. I have repeated this pattern as long as I can remember and I can recall many situations during primary school where I have been crying the day before handing in a paper, because it felt so fu****g hard. In the end I needed help from my mom to finish it. As I have grown older, I have ended up in the same situations a number of times, but my mom is not there to help anymore. Usually I pull through and deliver something that I consider sloppy, yet is usually more than good enough for everyone else.

Anyway… I don’t want to go to deep into the story that I want to let go of, because retelling it only makes it stronger. What story do I want to tell my self when I am finished with my exam the 13th of 14th of September?

I want to sit down with this computer and write the following:
I am now a graduated Kaospilot!
Yesterday, I finished my exam and celebrated afterwards with Viktoria, Sol, Anne Katrine, Petter and Mikkel. It felt like a big success. It has not been easy, actually I have met a lot of inner resistance during my time at the school. Yet now, it feels wonderful that I have been able to overcome this resistance and moved past it with integrity and honesty towards my self and what I believe in. I am grateful for the ups and downs and turnarounds. I bring with me the courage and belief that I can create the life I want to live with love and presence. The intensity has been high, specially the last year finishing two educations and shaping the foundation of our family with Viktoria and Sol. And therefor I have decided it is time for me to take it a little easy for a while and let all the experience and impressions process and sink before moving on with something new. I am excited to be surprised about what life will serve me, when I sit still and listen… And now, I head out to Den Permanente to take a dip in the ocean and sweat in the sauna. To cleanse my self of the old. To be ready for the new.

248-842-8933

Det er Søndag kveld og Sol har nettopp falt i søvn i sin egen seng uten Ã¥ grÃ¥te. Det er en stor lettelse! For noen dager siden bestemte nemlig Viktoria og jeg oss for at Sol ikke lenger skulle sove i vÃ¥res seng, og at hun heller ikke skulle ammes i løpet av natten. Det vil si, at det er jeg som har tatt over ansvaret for Ã¥ legge Sol, og Ã¥ hjelpe henne Ã¥ falle til ro nÃ¥r hun vÃ¥kner om natten. For Ã¥ si det rett ut, sÃ¥ er det ingen takknemlig jobb Ã¥ være den som stÃ¥r i mellom en trøtt og trygghetssøkende baby og mammas pupp. Leggetiden, og deler av natten, har vært utrolig ubehagelig for meg fordi Sol sÃ¥ tydelig gir utrykk for hva hun vil ha, uten at jeg kan gi henne det. Jeg tar henne opp inn til meg og prøver Ã¥ gi henne nærhet og trygghet, men hun vender seg fra den ene siden til den andre, skriker og dytter seg vekk med armene. “Jeg vil ikke ha deg! Jeg vil ha min mor!”, sier hun indirekte. Jeg prøver videre Ã¥ berolige henne, men til ingen nytte. Etter noen minutter mÃ¥ jeg kalle pÃ¥ Viktoria, fordi jeg rett og slett ikke holder det ut. Det føles som om det gjør henne vondt og jeg vil ikke pÃ¥føre henne den smerte. Viktoria tar over og hun faller i søvn om ikke for lang tid. Det føles ut som om jeg har mislykkes. Jeg kan verken være der for Sol eller Viktoria.

Vi har ikke snakket om annet de siste dagene fordi vi er så usikre på hva vi skal gjøre. På den ene side tror vi at det er godt for oss alle at Sol får sove i sin egen seng og stopper med nattammingen. På den annen side virker det så feil at Sol skal gråte seg selv i søvne etter det som føles som en liten kamp. Det vanskeligste i det hele har vært hvordan Viktoria og jeg har speilet hverandre i våres tvil o usikkerhet. Og jeg har nok størst skyld i dette ettersom jeg nok ville hindret denne siste utfordringen ved å støtte Viktoria fullt ut i hennes intuisjon om hva som er rett. I stede lyttet jeg til min egen tvil og bekymring for om det vil være en traumatisk opplevelse for Sol og om jeg vil ha nok overskudd til å skrive ferdig min Kaospilot rapport de neste ukene, med oppstykket nattesøvn.

Heldigvis tok jeg meg sammen her til ettermiddag og bestemte meg for Ã¥ gi det en helhjertig sjanse og prøve Ã¥ gi slipp pÃ¥ min tvil og bekymring. Med fornyet mot og en innstilling om at Sol er helt klar til Ã¥ legges av meg i sin egen seng, tok jeg med meg boken “A good enough parent” inn pÃ¥ rommet. Ved erfaring sÃ¥ kunne det jo ta litt tid, sÃ¥ hvorfor ikke ha noe relevant Ã¥ lese pÃ¥. Frem med den samme godnatta boken: Anna og Lottes Godnattabok og de godnatt sangene: NÃ¥r trold mor har lagt sine elleve smÃ¥ trold og Jeg er søvnig, jeg er trett, ren og pen og god og mett… Men jeg hadde besluttet meg for at jeg i steden for Ã¥ prøve Ã¥ legge henne ned i sengen eller vugge henne i søvn, sÃ¥ ville jeg denne gangen prøve Ã¥ smøre meg med tÃ¥lmodighet og vente til hun selv skulle legge seg ned og sove. Etter en halvtimes tid med kjærlige ord, kyss og en god hÃ¥nd, sov Sol i sin egen seng. Fantastisk! Og jeg leste like etterpÃ¥ viktigheten av Ã¥ stole pÃ¥ sin egen intuisjon som foreldre i steden for Ã¥ lytte til rÃ¥d fra andre. Det er dette det handler om. Å støtte Viktoria i hennes Mor-intuisjon og lytte til min egen Far-intuisjon. Men en ting er sikkert: Det er lettere sagt enn gjort.

Nå er klokken 20.30 og hvis jeg skal være klar til en potensielt lang natt, må jeg heller gå og legge meg.
God natt

(319) 670-8208

Today, my third year project at the Kaospilot will interact with the citizens of Aarhus with this stand, at our school wide exhibition; Really Obvious, on Klostertorvet from 3 to 8 PM. But even if you cannot be there, you can still interact by following the instructions in this post.

I know that the handwritten text on the cardboard can be hard to decipher, so let’s make modern technology help you:

Welcome!
My name is Morten, I am a Kaospilot, and this is my stand.

During my final year project at the Kaospilots, I have dived into my role as an inheritor of wealth, as I am a shareholder in Centra Gruppen, a family investment office situated in Norway.

The question that I have been investigating is:
How can I invest my wealth in alignment with my values?

This exploration has lead me to the realisation that I want to contribute to the local place where I live, Aarhus. I want to see people, plants, animals and other wildlife, living in this beautiful city, grow and shine. If you share my dream and are ready for a little adventure, grab an envelope and be a part of making the dream become reality.

Just take it… You won’t regret it!

If you are in Aarhus, and curios to see whats inside the envelope, get your ass down to Klostertorvet between 3 and 8 pm and grab one. If you are not in Aarhus, yet want to take on the adventure in the local place where you live, comment with your post address and wait for the surprise.